En sort sommernatt

Jeg har forsøkt å skrive et blogginnlegg i flere dager nå, men uten å få det til. Dette blir kanskje grøt. Kanskje for personlig. Jeg vet ikke. Den ene dagen denne uken var VOND. Og ikke på grunn av angst i den vanlige forstanden, jeg har ikke hatt mer helseangst (fornøyd med at jeg har klart å holde borte mine gamle, ”kjære” tankemønster da det sto på som verst), men mest på grunn av at jeg har hatt NULL i selvfølelse disse dagene. Minus faktisk. Jeg kan ikke skrive så mye om det, uten at det blir ”knausing”, av typen blottlegging av andre enn meg selv. Det vil jeg jo ikke. Men det vil jeg si. At jeg har det slik (noe jeg tipper ikke er så uvanlig), at noen få mennesker fortsatt har evnen til å rive meg i filler med raske, små ord. Noen treffende, kanskje tilsynelatende greie, ord fra disse få som har kraft over meg, og jeg ligger der, tilbake i den dårlige samvittigheten, tilbake i at jeg betyr ingenting, tilbake i at jeg fortjener vel ingenting, ei heller å verne om meg selv. Jeg er egoistisk og VEMMELIG. Føler jeg da. Det å lære seg å beskytte seg selv mot de greiene der er gigavanskelig, jeg får det til på det jevne, har fått det riktig fint til, men så ryker det jammen rett vest innimellom enda. Det gjorde det da altså her om dagen, da jeg hadde en egentlig grei samtale med noen som står meg nær. Bare noen få ord som treffer så bra= jeg faller i fisk. Og når jeg faller i fisk sånn, blir slukt tom for selvfølelse (og jeg antar at vedkommende ikke mente det slik en gang, igjen er det vel MEG det hovedsakelig er noe galt med), da blir alt vanskelig. Jeg blir usikker på ALT. Jeg har ikke en gang klart å blogge, for jeg er jo FEIL, ikke sant. Jeg ble til og med usikker på Woods denne gangen, og det er jammen lenge siden sist. Tilfeldighetene ville det til at vi diskuterte noe denne kvelden, egentlig ingenting, vi var vel til og med egentlig enige, men jeg ville i god stil diskutere mer, selv når det ikke fantes løsninger. Det ville ikke Woods, han er som de fleste menn veldig løsningsorientert, ergo mente han at vi var ferdige når vi ikke kom til å komme i mål med en løsning uansett. Og ble lei av at jeg maste videre. Som var nok til at jeg tenkte;, HELVETE. Nå stikker han. Nå har han innsett det alle sikkert mener, om at jeg er JÆVLIG. Nå har han endelig innsett at han søren ikke gidder mer. Og kjente på den intense redselen for at om han går, kommer jeg ikke til å overleve. Så jeg ble liggende hele natten og tenkte på disse hyggelige tankene, sjonglere mellom den hyggelige, gledesspredende, selvoppbyggende tanken om at jeg er en EGOISTISK DRITT, til lystige saker om hvordan jeg overhode skulle klare å overleve alene. Jeg tenkte slik selv om Woods hadde sagt en tyve ganger minst før vi la oss at han som vanlig blir for alltid, denne kvelden sank det bare ikke inn. Hodet mitt var vel for fylt opp av drittanker om meg selv, ikke pltil å ta imot noesomhelst.  Men jeg ringte jafall til noen neste dag. Det beste er jo å klare å bekrefte seg selv, men denne gangen gikk det ikke, det var for mye i minus på selvverdstanken. Jeg har en venninne og en annen støttespiller jeg snakker med hver dag. De ble selvsagt ringt. Pluss en annen god venninne jeg snakker med litt sjeldnere. Så var litt av lappejobben gjort. Tur hjalp, en tur til byen hjalp (faktisk;), og masse klemmer hjalp. Fortsatt ligger den vemmelige følelsen der og lurer, men en kjekk helg tror jeg skal få bukt med det og:)Hilsen tomme Belinda. Kall meg gjerne Tom fra nå av. Haha.

今日からいわき市勿来地区に入りました。 >>

Hue >>

De obicei sting incendii,evacuează sinistraţi când se revarsă apele ,salvează vieţi omeneşti dintre fiarele contorsionate ale maşinilor implicate în a >>

Honda Accord Tourer Interior >>

まだまだ皆様の支援が必要です。 >>

Why i should love! >>